Skulpturhagen, Granstangen skole.
På gressletta utenfor Granstangen skole står syv skulpturer på lyse sokler spredt rundt i landskapet. De står sammen, men likevel hver for seg, som om de deltar i en stille samtale. Med hvert sitt kunstneriske språk forteller de noe om det å være menneske i verden. Jeg har gjort utvalget og tanken er at mangfoldet av uttrykk kan fungere som utgangspunkt for samtaler på tvers av kulturell bakgrunn. Som i en fortelling som man kan bevege seg rundt i, eller som stasjoner i en løype. Slik kan de også fungere som memoreringsteknikk der man knytter det man skal huske til noe visuelt, nesten som en puggepark. Som samlende grep har jeg valgt å sette alle skulpturene på sokler laget i betong. Vi kjenner bruk av sokkelen fra antikken, men også fra dagens parker og offentlige miljøer. Soklene understreker her båndene mellom samtidskunsten og kunsthistorien, men forteller også at disse hører sammen, til tross for individuelle forskjeller.
Filosofens stein, versjon II av Jeannette Christensen (f. 1958) skal med sin form assosiere til en klump med leire som er i ferd med å bli formet, med tydelige avtrykk av fingre og hånden som bearbeider materialet. Skulpturen henspiller på det å forme og det å bli formet. Skulpturen er hugget i steinen Ekerød syenitt.
Fosteret av Gustav Vigeland (1869-1943) står på hodet og markerer inngangen til livet, som metafor for den syklusen vi alle er en del av og i denne sammenhengen også for skolen som er med på å forme livene våre. Fosteret er støpt i bronse og datert 1923. En helt lik skulptur finner man også i Vigelandsparken, på den såkalte Barneplassen.
Skulpturen Byste og klode av Istvan Lisztes (f. 1942, Ungarn) åpner med et stillferdig og innadvendt uttrykk for de store spørsmålene om mennesket og vårt forhold til den kloden vi befinner oss på. Den stiliserte formen kan gi assosiasjoner til både oldtidens egyptiske statuer og asiatisk skulptur. Skulpturen er støpt i bronse.
Huset av Hanne Tyrmi (f. 1954) representerer mennesket som et skapende og lekende individ. Med alle dets konstruksjoner, trapper, vinduer, dører, innganger og utganger er huset mer enn et hjem, den er også et slags hode og en kropp og en metafor for et samfunn i seg selv. Huset er støpt i bronse.
Football av Khaled Jarrar (f. 1976, Palestina) er støpt av betongbiter han har hakket løs fra murene som separerer palestinere og israelere på Vestbredden og står i påtagelig kontrast til den frie leken og livsutfoldelsen man forbinder med fotball. Fotballen kan også ligne en jordklode, og med sin globale utbredelse kan fotballen gi håp om en bedre og mer fredelig framtid.
Skulpturen Totem av Bjørn Bjarre (f. 1966) består av mange hoder oppå hverandre. De ulike ansiktsuttrykkene er modellert med visuelle referanser til den globale estetikken fra emoji-symboler, som er abstraksjoner av følelser vi bruker i den daglige digitale kommunikasjonen. De syv hodene i Totem representerer fra bakke til himmel: overlevelse, seksualitet, angst, kjærlighet, kreativitet, vilje og opplysning.Totem er støpt i bronse.
Skulpturen Looking up, versjon II av Petter Hepsø (f. 1973) er også støpt i bronse. Langbein-figuren som sitter på kanten av sokkelen og dingler med beina mens han skuer utover, virker tilsynelatende ubekymret, men forholdet mellom hode og kropp kan gi en følelse av at alt ikke vokser helt i takt.
Petter Hepsø: Looking up, versjon II, 2015 (bronse)
Oversiktsbilde. I forgrunnen, Looking up av Petter Hepsø som skuer ut over skulpturhagen
Jeannette Christensen: Filosofens stein, versjon II, 2015 (Ekerød syenitt)
Gustav Vigeland: Fosteret, 1923 (bronse)
Hanne Tyrmi: Huset,2013 (bronse)
Khaled Jarrar: Football, 2012 (betong)
Istvan Lisztes: Byste og klode, 2010 (bronse)
Bjørn Bjarre: Totem, 2015 (bronse)
Verket består av utvalgte skulpturer på sokkel
Idé, utvalg og utforming av sokler er ved Jeannette Christensen